Utdanningskapasiteten må styrkes

Manuellterapi er en effektiv og trygg behandlingsform for muskelskjelett-pasienter. Mange fysioterapeuter er derfor interessert i, og ønsker å ta manuellterapiutdanning.

For få plasser skaper problemer
Masterutdanningen i manuellterapi ved Universitetet i Bergen (UiB) er svært ettertraktet. Helt siden opprettelsen av studiet har det vært svært mange søkere ved opptak. Kapasiteten med bare 24 studieplasser, og opptak annet hvert år, har gjort nåløyet trangt. De som tas opp er gjennomgående svært godt kvalifisert. Ved siste opptak hadde alle søkerne en mastergrad fra før. Én av kandidatene hadde doktorgrad.

Den sterke interessen for manuellterapi, kombinert med den begrensede kapasiteten ved studiet, har gjort at det har oppstått et marked for manuellterapifag blant fysioterapeuter utenfor det offentlige utdanningssystemet. Blant annet arrangerer private kursleverandører helgekurs i manipulasjon for fysioterapeuter. NMF beklager denne situasjonen av flere grunner. Først fordi det utdannes alt for få høyt kompetente muskelskjelett-behandlere i kommunehelsetjenesten. Dernest fordi helgekurs og andre korte utdanninger kan bidra til at behandlingsmetoder tas i bruk på en måte som kan svekke pasientsikkerheten.

Manuellterapi i tidlig tid
Prinsipper for undersøkelse og behandling innen manuellterapi ble systematisert av norske fysioterapeuter og leger i samarbeid med britiske leger og osteopater med medisinsk utdanning på 1950-tallet. I årene etter ble manuellterapien videreutviklet av det norske fagmiljøet som tilførte systemet funksjonsanalyse og trening fra idretten. I behandlingen ble det bærende prinsippet at manuelle teknikker skulle følges opp av trening for å ivareta muskulær kontroll av leddene.

Manuellterapeuter fordypet seg tidlig i medisinsk klinisk diagnostikk, men var allikevel formelt avhengig av legens diagnose og henvisning for at pasienter skulle få manuellterapibehandling.

En revolusjon innen diagnostisering og behandling
«Henvisningsprosjektet» og etableringen av masterutdanning i manuellterapi ved UiB tidlig på 2000-tallet, medførte en radikal endring i manuellterapeutenes rolle og fullmakter. Utdanningen ble utvidet med fagemner som differensialdiagnostikk, laboratorieanalyser, radiologi og trygdemedisin. I 2006 fikk manuellterapeuter portvokterrolle i helsetjenesten. Yrkesgruppen fikk fullmakt til å henvise til spesialist, rekvirere bildediagnostikk og sykmelde. Kravet om diagnose og henvisning fra lege ble fjernet.

Med disse fullmaktene kan manuellterapeuter innhente supplerende undersøkelser i spesialisthelsetjenesten. Dette er sentrale verktøy i den medisinske utredningen og det diagnostiske arbeidet.  Diagnose er avgjørende for hvilken behandling som skal velges. Dersom det er indikasjon for det, kan manuellterapeuten velge å behandle selv ved hjelp av manuelle behandlingsteknikker eller andre metoder terapeuten behersker. Hvis pasienten har behov for kirurgi eller annen spesialisert behandling i annenlinjetjenesten, samarbeider manuellterapeutene med spesialisthelsetjenesten om slike behandlingstiltak ved hjelp av henvisningsfullmaktene. Manuellterapeutenes «verktøykasse» er på denne måten sterkt utvidet sammenliknet med situasjonen for bare 15-20 år siden.

Manipulasjonsbehandling
Manipulasjon er ett av de manuellmedisinske behandlingsalternativene som manuellterapeuter etter masterstudiet skal kunne beherske. Riktig brukt er manipulasjon et effektivt behandlingstiltak. Universitetet i Bergen gir grundig opplæring i det teoretiske grunnlaget for behandlingen, som for eksempel når manipulasjon bør anvendes. Studentene får også en lang og solid ferdighetstrening.   

Manipulasjon innebærer risiko for alvorlige hendelser. NPE har de siste årene behandlet flere saker der pasienter er tilkjent erstatning som følge av skade etter manipulasjonsbehandling. Statens helsetilsyn har gitt advarsler fordi helsepersonell har manipulert uten å ha foretatt en tilstrekkelig utredning:

Ved hvert enkelt tilfelle må det tas stilling til alvorlighetsgraden av pasientens plager, tidligere behandling og om pasienten er tilstrekkelig utredet.[1]

Ovennevnte illustrerer at det ikke er tilstrekkelig å beherske manipulasjonsteknikk i seg selv. Man må også vite når man skal avstå fra å benytte behandlingsmetoden.

NMF konstaterer at de aller fleste tilsyns- og skadesaker som følge av utført manipulasjon ikke involverer manuellterapeuter. Det tyder på at utdanningen på dette området er grundig og god, både når det gjelder teori, klinisk resonnering og når det gjelder ferdigheter.

Rettslige konsekvenser
Ingen yrkesgrupper har monopol på behandlingsteknikker. For at helsepersonell skal kunne ta i bruk en bestemt behandlingsteknikk, må imidlertid vedkommende kunne dokumentere å ha inneha tilstrekkelig kompetanse.  

En behandler som klages inn for tilsynsmyndighetene vil bli vurdert ut fra forsvarlighetskravet i helsepersonelloven.  Manuellterapiutdanningen ved UiB er den eneste offentlige utdanningen i Norge som utdanner helsepersonell som skal utføre manipulasjonsbehandling.

Fagmiljøet ved UiB har erfaring som sakkyndige ved skadesaker knyttet til manipulasjonsbehandling. Rettspraksis vektlegger blant annet at terapeuten må ha gjennomgått en grundig teoretisk og praktisk utdanning i bruk av manipulasjonsbehandling, og ha avlagt eksamen hvor dette inngår.

Kompetansen må styrkes – ikke svekkes
De som utfører manipulasjonsbehandling, må være helsepersonell med en omfattende utdanning. Vi trenger derfor flere velutdannede manuellterapeuter som blant annet utøver manipulasjonsbehandling der det er indisert.  Helgeseminarer er ikke svar på den utfordring vi står overfor.

[1] Helsetilsynet: Vedtak om advarsel, 30.06.2011